legal247

KI i rekruttering: hva krever GDPR før EDPBs tilsynsaksjon i 2027?

Kort fortalt

EDPB kunngjorde 11. november 2026 at automatiserte avgjørelser og KI i rekruttering er tema for den koordinerte tilsynsaksjonen som starter i 2027. Arbeidsgivere som lar et verktøy sile ut søkere uten at et menneske vurderer dem, treffer en avgjørelse etter GDPR art. 22. Den krever unntakshjemmel, menneskelig inngripen og forklaring av logikken til søkeren.

Det europeiske personvernrådet (EDPB) vedtok på plenumsmøtet 10. november 2026, og kunngjorde 11. november, at den sjette koordinerte tilsynsaksjonen skal gjelde automatiserte avgjørelser, herunder KI-baserte, i rekruttering. Aksjonen skal kontrollere hvordan arbeidsgivere etterlever retten til ikke å være gjenstand for avgjørelser som utelukkende bygger på automatisert behandling, og den tilhørende innsynsretten, når de bruker verktøy som automatisk siler kandidater. Tilsynsmyndighetene slutter seg til frivillig, og arbeidet starter i 2027. Det er ikke kunngjort om Datatilsynet deltar. Artikkelen gjør rede for når en automatisert utvelgelse av søkere er en avgjørelse etter GDPR art. 22, hvilke unntak som gjelder, hva søkeren kan kreve å få vite, og hva arbeidsgiveren bør kreve av leverandøren av verktøyet.

Hva undersøker EDPB i tilsynsaksjonen om KI i rekruttering?

Den koordinerte aksjonen er en felles undersøkelse der de deltakende tilsynsmyndighetene stiller de samme spørsmålene til virksomheter i sine land og samler resultatene i en rapport fra EDPB. Ifølge EDPBs kunngjøring gjelder aksjonen verktøy for automatisk screening av kandidater, herunder verktøy drevet av kunstig intelligens. Den svenske tilsynsmyndigheten IMY beskriver i sin omtale 16. november 2026 temaet som automatisert beslutningstaking ved rekruttering og opplyser at arbeidet innledes i 2027. Undersøkelsen kan føre til at tilsynsmyndighetene åpner formelle saker mot enkelte arbeidsgivere, og slike saker kan etter GDPR art. 58 og GDPR art. 83 ende med pålegg og overtredelsesgebyr.

Aksjonen treffer mer enn de rene KI-produktene. Søknadssystemer som rangerer søkere etter nøkkelord, utelukker søknader som ikke oppfyller formelle krav, eller gir hver kandidat en poengsum etter et videointervju eller en test, er alle verktøy for automatisk screening. Virksomheter som bruker rekrutteringsmoduler i et HR-system levert som SaaS, bør derfor regne med at de omfattes, selv om de ikke selv har valgt en KI-løsning.

Når er automatisk utvelgelse av søkere en avgjørelse etter GDPR art. 22?

Etter GDPR art. 22 nr. 1 har den registrerte rett til ikke å være gjenstand for en avgjørelse som utelukkende bygger på automatisert behandling, herunder profilering, når avgjørelsen har rettsvirkning eller på tilsvarende måte i betydelig grad påvirker vedkommende. Regelen gjelder i Norge gjennom personopplysningsloven § 1. Personvernforordningens fortalepunkt 71 nevner uttrykkelig elektronisk rekruttering uten menneskelig medvirkning som eksempel på en slik avgjørelse. Et avslag på en jobbsøknad oppfyller etter vår vurdering kravet til betydelig påvirkning. Grunnreglene om behandling av personopplysninger er samlet på pilarsiden om personvern.

Det avgjørende vilkåret i praksis er om avgjørelsen bygger utelukkende på automatisert behandling. EU-domstolen kom i C-634/21 SCHUFA til at også en automatisk beregnet sannsynlighetsverdi kan være en avgjørelse når den som treffer den endelige beslutningen, i avgjørende grad bygger på verdien. Overført til rekruttering betyr dette at en poengsum eller rangering fra verktøyet kan være selve avgjørelsen, selv om en rekrutterer formelt tar beslutningen.

Den vanligste risikoen ligger i hvordan verktøyet brukes. En arbeidsgiver som bare leser de 20 høyest rangerte søknadene, har i realiteten latt verktøyet avgjøre utfallet for alle de øvrige. For disse søkerne foreligger det etter vår vurdering en avgjørelse som utelukkende bygger på automatisert behandling, uavhengig av hvor grundig de 20 første vurderes. Menneskelig medvirkning teller bare når den som vurderer, har kompetanse, tilgang til grunnlaget og myndighet til å komme til et annet resultat. Vi har gjennomgått kravet til slik medvirkning nærmere i artikkelen om automatiserte avgjørelser etter Uber-gebyret.

Hvilke unntak gjør automatisert screening lovlig?

Automatiserte avgjørelser er tillatt bare i de tre tilfellene som er listet i GDPR art. 22 nr. 2. Avgjørelsen må være nødvendig for å inngå eller oppfylle en avtale, være hjemlet i EU-rett eller nasjonal rett med egnede garantier, eller bygge på den registrertes uttrykkelige samtykke. Norsk rett har ingen særskilt hjemmel for automatisert utvelgelse av søkere hos private arbeidsgivere.

Samtykke er et svakt grunnlag i en søknadsprosess. Søkeren står i et avhengighetsforhold til arbeidsgiveren og vil sjelden kunne avslå uten å frykte at søknaden svekkes, og samtykket blir da ikke frivillig. Avtaleunntaket er derfor det praktiske grunnlaget. Artikkel 29-gruppens retningslinjer om automatiserte avgjørelser (WP251rev.01), som EDPB har sluttet seg til, legger til grunn at nødvendighet kan foreligge når en stilling får et så stort antall søknader at det ikke er praktisk mulig å finne fram til aktuelle kandidater uten automatiserte hjelpemidler. Arbeidsgiveren må kunne dokumentere at mindre inngripende fremgangsmåter ikke er tilstrekkelige.

Bygger avgjørelsen på avtaleunntaket eller samtykke, skal arbeidsgiveren etter GDPR art. 22 nr. 3 gjennomføre egnede tiltak. Søkeren skal minst ha rett til menneskelig inngripen, rett til å uttale seg og rett til å bestride avgjørelsen. Etter GDPR art. 22 nr. 4 kan avgjørelsen heller ikke bygge på særlige kategorier av personopplysninger, som helseopplysninger eller opplysninger om etnisk opprinnelse, med mindre de snevre vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.

Kommisjonens forslag til Digital Omnibus ville omformulere art. 22 fra en rettighet til en liste over tilfeller der automatiserte avgjørelser er tillatt. Rådets forhandlingsmandat 21. oktober 2026 gjeninnfører formuleringen som en rettighet og beholder kravene om menneskelig inngripen og rett til å bestride avgjørelsen. Mandatet beholder samtidig Kommisjonens tillegg i avtaleunntaket om at avgjørelsen kan være nødvendig uavhengig av om den kunne vært truffet på annen måte enn ved helautomatisert behandling. Blir dette vedtatt, vil kravet om å dokumentere at mindre inngripende fremgangsmåter ikke er tilstrekkelige, få mindre vekt. Endringene er ikke vedtatt, og gjeldende art. 22 er utgangspunktet for tilsynsaksjonen. Prosessen er omtalt i artikkelen om Digital Omnibus og GDPR.

Hva kan søkeren kreve å få vite om logikken i verktøyet?

Søkeren skal allerede når opplysningene samles inn, få vite at det treffes automatiserte avgjørelser, og få meningsfull informasjon om logikken og de forventede konsekvensene, jf. GDPR art. 13 nr. 2 bokstav f. Den samme informasjonen kan kreves ved innsyn etter GDPR art. 15 nr. 1 bokstav h, og det er nettopp denne innsynsretten EDPB har tatt med i tilsynsaksjonen. En generell setning i personvernerklæringen om at «KI kan brukes i rekrutteringen» oppfyller ikke kravet.

EU-domstolen presiserte innholdet i C-203/22 Dun & Bradstreet Austria. Den registrerte har krav på en kortfattet og forståelig forklaring av fremgangsmåten og prinsippene som faktisk ble brukt, slik at vedkommende kan forstå hvilke opplysninger som ble lagt vekt på, og hvordan de påvirket resultatet. Forretningshemmeligheter er ikke et generelt grunnlag for å nekte innsyn. Domstolen kom til at en nasjonal regel som i utgangspunktet utelukker innsyn av hensyn til forretningshemmeligheter, er i strid med forordningen, og at avveiningen må gjøres konkret. Fristene og unntakene ved innsyn er gjennomgått i artikkelen om innsynskrav etter GDPR.

Kravet treffer arbeidsgiveren som behandlingsansvarlig, men det er leverandøren som kjenner modellen. En arbeidsgiver som ikke selv kan forklare hvilke kriterier verktøyet vekter, vil ikke kunne besvare et innsynskrav innen fristen på én måned. Dette må derfor løses i avtalen med leverandøren før verktøyet tas i bruk.

Hvordan påvirker likestillings- og diskrimineringsloven bruken av KI i rekruttering?

Diskrimineringsforbudet i likestillings- og diskrimineringsloven § 6 gjelder alle sider av et arbeidsforhold, også utlysning og ansettelse, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 29. Etter likestillings- og diskrimineringsloven § 30 må arbeidsgiveren ikke i ansettelsesprosessen innhente opplysninger om blant annet graviditet, religion, etnisitet og funksjonsnedsettelse. Et verktøy som utleder slike forhold indirekte, for eksempel fra navn, bosted, fravær i CV-en eller opptak av et videointervju, kan føre til brudd selv om arbeidsgiveren aldri har bedt om opplysningene.

Regelen om delt bevisbyrde i likestillings- og diskrimineringsloven § 37 gjør dette til en konkret prosessrisiko. Foreligger det omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, skal diskriminering anses å ha skjedd med mindre arbeidsgiveren sannsynliggjør noe annet. En arbeidsgiver som ikke kan vise hvordan verktøyet vurderte søkerne, vil ha vanskelig for å føre slikt motbevis. I tillegg kan en søker som mener seg forbigått, kreve skriftlige opplysninger om kvalifikasjonene til den som ble ansatt, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 31.

Hva sier KI-forordningen om rekrutteringsverktøy?

KI-forordningen klassifiserer i vedlegg III punkt 4 bokstav a KI-systemer som skal brukes til rekruttering eller utvelgelse av fysiske personer, særlig til målrettede stillingsannonser, analyse og filtrering av søknader og vurdering av kandidater, som høyrisikosystemer. Arbeidsgiveren er idriftsetter og skal blant annet overlate det menneskelige tilsynet til personer med nødvendig kompetanse og myndighet, jf. KI-forordningen art. 26 nr. 2. Etter KI-forordningen art. 26 nr. 11 skal idriftsettere av slike systemer informere personene som avgjørelsene gjelder, om at systemet brukes. Etter KI-forordningen art. 26 nr. 9 skal leverandørens informasjon brukes i personvernkonsekvensvurderingen.

Etter endringen ved forordning (EU) 2026/1744 gjelder pliktene for høyrisikosystemer i vedlegg III i EU fra 2. desember 2027. KI-forordningen er ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen, og pliktene gjelder derfor ikke i Norge i dag. Tilsynsaksjonen i 2027 bygger på personvernforordningen, som allerede gjelder fullt ut. Hvordan leverandørvilkår for høyrisikobruk fordeler ansvaret, er behandlet i artikkelen om KI-leverandørers vilkår ved høyrisikobruk.

Hva bør arbeidsgiveren kreve av leverandøren av screeningverktøyet?

Leverandøren av et rekrutteringsverktøy er normalt databehandler for arbeidsgiveren, og avtalen må oppfylle GDPR art. 28. Utover standard databehandleravtale bør arbeidsgiveren sørge for at avtalen gir det grunnlaget som trengs for å oppfylle pliktene overfor søkerne. Tabellen viser de viktigste kravene.

Krav til leverandøren Hvorfor
Skriftlig beskrivelse av kriteriene og vektingen verktøyet bruker Informasjon og innsyn etter GDPR art. 13 og 15, jf. C-203/22
Funksjon som lar en rekrutterer se, overstyre og omgjøre hver vurdering Menneskelig inngripen etter GDPR art. 22 nr. 3
Logg over hvilke opplysninger som lå til grunn for hver vurdering Svar på innsynskrav og bevis ved diskrimineringsklage
Dokumentasjon av testing for skjevheter mellom grupper Bevisbyrden i likestillings- og diskrimineringsloven § 37
Bistand til personvernkonsekvensvurdering GDPR art. 35, og senere KI-forordningen art. 26 nr. 9
Forbud mot å bruke søkernes opplysninger til å trene leverandørens modeller uten særskilt avtale Formålsbegrensning og leverandørens rolle som databehandler

Kravene om dokumentasjon av logikk og skjevhetstesting er de som oftest mangler i standardvilkår. Leverandøren vil gjerne vise til forretningshemmeligheter. Fordi EU-domstolen har slått fast at forretningshemmeligheter ikke gir et generelt unntak fra innsynsretten, bør avtalen i det minste forplikte leverandøren til å gi en forklaring som arbeidsgiveren kan videreformidle, og til å stille fullstendig dokumentasjon til rådighet for tilsynsmyndigheten. Vilkår for databehandling i SaaS er gjennomgått i artikkelen om databehandleravtaler for SaaS.

Hva bør virksomheten gjøre før tilsynsaksjonen starter?

Arbeidsgivere som bruker automatisert screening, har noen måneder på seg før aksjonen starter, og det meste av arbeidet er dokumentasjon. Tiltakene nedenfor tar utgangspunkt i det EDPB har sagt at aksjonen skal kontrollere.

  1. Kartlegg alle steg i rekrutteringen der et system sorterer, rangerer, gir poeng eller utelukker søkere, også funksjoner i HR-systemer som ikke markedsføres som KI.
  2. Avgjør for hvert steg om en person med myndighet faktisk vurderer alle søkere, eller om verktøyet i praksis avgjør utfallet for noen av dem.
  3. Dokumenter unntaksgrunnlaget etter GDPR art. 22 nr. 2 der verktøyet avgjør, og etabler en kanal der søkeren kan be om menneskelig vurdering og bestride resultatet.
  4. Gjennomfør eller oppdater personvernkonsekvensvurderingen. Datatilsynets liste over behandlinger som krever DPIA omfatter behandling der formålet er å tilby en tjeneste for kommersiell bruk som innebærer å forutsi blant annet jobbprestasjoner, og fremgangsmåten er beskrevet i artikkelen om DPIA for KI-verktøy.
  5. Oppdater informasjonen i stillingsannonser og søknadsportal slik at den forklarer hvilke kriterier verktøyet vekter, og hvilken betydning vurderingen har for søkeren.
  6. Reforhandle leverandøravtalen etter tabellen over før neste fornyelse, og krev at leverandøren innen en fast frist leverer forklaringen som trengs for å besvare et innsynskrav etter GDPR art. 15 nr. 1 bokstav h.

Spørsmål og svar

Er det nok at en rekrutterer godkjenner listen verktøyet foreslår?

Nei, ikke når godkjenningen er en formalitet. Den som vurderer, må ha kompetanse, tilgang til grunnlaget og myndighet til å komme til et annet resultat. Søkere som verktøyet har sortert bort og som ingen ser på, har i realiteten fått en utelukkende automatisert avgjørelse.

Kan arbeidsgiveren bygge automatisert utvelgelse på samtykke fra søkeren?

Det er lite praktisk. Samtykket må være uttrykkelig og frivillig, og en jobbsøker vil sjelden kunne avslå uten å svekke sin egen søknad. Unntaket for behandling som er nødvendig for å inngå en avtale, er normalt det aktuelle grunnlaget, og det krever at nødvendigheten kan dokumenteres.

Gjelder KI-forordningen for rekrutteringsverktøy i Norge i dag?

Nei. KI-forordningen er ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen. I EU gjelder pliktene for høyrisikosystemer i vedlegg III, herunder rekrutteringsverktøy, fra 2. desember 2027. Personvernforordningen og likestillings- og diskrimineringsloven gjelder allerede fullt ut.

Neste faglige kontroll: 1. februar 2027