Godtrostandarden innebærer at en avvikende forståelse av en avtale kan legges til grunn når motparten kjente til den. I HR-2026-2465-A slo Høyesterett 17. november 2026 fast at det ikke er nok at motparten burde ha forstått. Det kreves at motparten måtte forstå, og mellom næringsdrivende er terskelen høy, særlig når den som påberoper standarden, selv har utformet vilkårene.
Høyesterett avsa 17. november 2026 enstemmig dom i HR-2026-2465-A om godtrostandarden ved tolkning av avtaler mellom næringsdrivende. En kraftleverandør hadde ensidig utformet en avtale om finansiell kraftforvaltning med en bestemmelse som avskar leverandørens krav på resultatbasert godtgjørelse, og leverandøren hevdet at bestemmelsen stod i avtalen ved en feil. Spørsmålet var om kunden var bundet av leverandørens forståelse fordi kunden burde eller måtte ha forstått hva leverandøren mente. Dommen gjelder en kraftavtale, men premissene er formulert generelt for kommersielle avtaler og har etter vår vurdering direkte betydning for leverandører som bruker egne standardvilkår, blant annet i IT- og SaaS-avtaler. Artikkelen hører til pilarsiden om kontrakter og behandler hva godtrostandarden er, hvor terskelen nå ligger, og hva leverandører og kunder bør gjøre.
Hva er godtrostandarden?
Godtrostandarden er en ulovfestet tolkningsregel om at en parts særlige oppfatning av avtalens innhold kan legges til grunn, selv om den strider mot den objektive tolkningen, når den andre parten kjente til oppfatningen. Høyesterett la i avsnitt 21 til grunn at standarden er en normativ vurdering og ikke bare en bevisregel om hva motparten faktisk visste. Den kan derfor også ramme den som ikke kjente til motpartens oppfatning, men som etter en rettslig vurdering skulle ha forstått den. Utgangspunktet for vurderingen er at hver part bærer risikoen for sin egen forståelse når den ikke samsvarer med den objektive tolkningen.
Hovedregelen mellom næringsdrivende er objektiv tolkning. Retten kalte dette i avsnitt 17 den klare hovedregelen, og viste i avsnitt 18 til oppsummeringen i HR-2026-280-A (Isola), der det heter at forretningsmessige avtaler skal tolkes objektivt med stor vekt på ordlyden, men også i lys av formål, system og kontekst. Den som hevder en annen forståelse enn den objektive, har bevisbyrden. Der ordlyden gir et klart svar, skal det etter avsnitt 19 svært gode grunner til for å fravike den.
Hvor høy er terskelen for godtrostandarden mellom næringsdrivende?
Høyesterett avklarte at det ikke er tilstrekkelig at parten burde ha forstått hva den andre parten mente. Det kreves at parten ved avtaleinngåelsen måtte forstå det, og terskelen mellom næringsdrivende skal være høy. Retten formulerte rettstilstanden slik i avsnitt 32.
Godtrustandarden er ei normativ vurdering. Det er ikkje tilstrekkeleg at parten burde ha skjønt kva den andre parten meinte. Det krevst at parten ved avtaleslutninga måtte forstå kva den andre parten meinte.
Begrunnelsen er hensynet til forutberegnelighet. Etter avsnitt 31 må partene i kommersielle avtaler som hovedregel kunne holde seg til ordlyden uten å ta hensyn til subjektive forhold hos motparten, og jo større virkeområde godtrostandarden får, desto mindre blir virkeområdet for den objektive tolkningen. Høyesterett viste til at den andre parten etter CISG artikkel 8 nr. 1, jf. kjøpsloven § 87, blir bundet når den «ikke kunne være uvitende om meningen», og at kjøpsloven § 89 før 2014 brukte kriteriet «forsto eller måtte forstå». Etter rettens syn har denne reguleringen betydelig overføringsverdi (avsnitt 27). Retten fant derimot lite veiledning i avtaleloven § 32. Etter avtl. § 32 er en erklæring som ved feilskrift eller lignende feil har fått et utilsiktet innhold, ikke bindende når mottakeren innså eller burde ha innsett feilen, men bestemmelsen er en ugyldighetsgrunn med snevert virkeområde (avsnitt 28).
Hvilke momenter avgjør vurderingen?
Vurderingen tar utgangspunkt i om parten kan klandres slik at lojalitetshensyn tilsier at den bør være bundet. Etter avsnitt 33 skal det legges vekt på hvor klar ordlyden er, om avtalen er individuelt framforhandlet, hvor kompleks avtalen eller området er, og om partene er jevnbyrdige, blant annet når det gjelder kunnskap. Ved ensidig fastsatte vilkår, der den som påberoper godtrostandarden har større kunnskap enn motparten, skal det etter samme avsnitt svært mye til før standarden kan føre til en tolkning på tvers av den objektive.
| Moment | Avsnitt | Betydning |
|---|---|---|
| Klar ordlyd | 19 og 33 | Jo klarere ordlyden er, desto mer kreves for å fravike den |
| Ensidig utformede vilkår | 33, 34 og 51 | Den som har formulert vilkårene, bærer i utgangspunktet risikoen for egne forutsetninger |
| Kunnskapsforskjell | 33 og 51 | Større kunnskap hos den som påberoper standarden, skjerper kravet |
| Kompleks kommersiell avtale | 33 og 51 | Taler mot at motparten måtte forstå en avvikende mening |
| Korrespondanse før avtaleinngåelsen | 51 | Det skal en god del til for at en e-post setter ordlyden til side |
| Etterfølgende praksis | 53 | Sier lite om hva motparten måtte forstå når avtalen er ensidig utformet |
Hvordan ble godtrostandarden anvendt i saken?
Avtalen var ensidig utformet av leverandøren og i stor grad videreført fra tidligere avtaler, og leverandøren hadde om lag 50 tilsvarende avtaler med andre kunder (avsnitt 34). Etter avtalens punkt 10 femte avsnitt påløp det ikke resultatbasert godtgjørelse dersom porteføljeprisen på årsbasis var høyere enn referanseprisen. Høyesterett fant at ordlyden var entydig, og at den objektive tolkningen ikke kunne fravikes (avsnitt 43). Leverandøren anførte at bestemmelsen ved en feil ikke var tatt ut da avtalen ble redigert ved en tidligere fornyelse, og at kunden måtte eller burde ha forstått dette (avsnitt 44).
Leverandøren støttet seg særlig på en e-post fra april 2016 som beskrev en ny modell for resultatbasert godtgjørelse. Høyesterett fant at e-posten ikke var klar, og at det for kunden ikke kunne ha vært ulogisk eller meningsløst at leverandøren også måtte slå referanseprisen for å få godtgjørelsen (avsnitt 50 og 51). Det var etter rettens syn langt mer nærliggende å la leverandøren bære risikoen for egne forutsetninger, fordi avtalen var kompleks, vilkårene var ensidig fastsatt og leverandøren hadde langt større kunnskap om emnet. At leverandøren i avtaleperioden hadde avregnet godtgjørelse i strid med ordlyden og rapportert dette til kunden, endret ikke resultatet (avsnitt 52 og 53).
Leverandøren ble dømt til å utbetale det tilbakeholdte beløpet på 2 065 435 kroner med forsinkelsesrente og til å dekke kundens sakskostnader for tre instanser med 2 509 032 kroner (avsnitt 60). Høyesterett tok ikke stilling til kundens subsidiære grunnlag, herunder revisjon etter avtl. § 36 (avsnitt 55).
Hva betyr dommen for IT- og SaaS-avtaler?
Etter vår vurdering er dommen særlig relevant for leverandører av programvare og skytjenester som bruker egne standardvilkår, prismodeller og tjenestebeskrivelser overfor mange kunder. Slike vilkår er ensidig utformet, de regulerer ofte komplekse forhold som volumrabatter, bruksbasert prising, tjenestenivå og kreditter, og leverandøren har normalt bedre kunnskap om tjenesten enn kunden. Det er nettopp den konstellasjonen der Høyesterett krever svært mye før en avvikende forståelse kan legges til grunn. En feil som overlever en revisjon av vilkårene, vil derfor normalt gå ut over leverandøren.
Dommen svekker også argumentet om at kunden har akseptert leverandørens forståelse ved å betale fakturaer eller motta rapporter uten innsigelse. Høyesterett la vekt på at beløpene var så moderate at de ikke ga kunden oppfordring til å undersøke grunnlaget, og at rapporteringen gjaldt løpende forvaltning og ikke sluttoppgjøret (avsnitt 53). Tilsvarende vil en månedlig faktura for en skytjeneste sjelden gi grunnlag for å tolke bort en klar bestemmelse i avtalen. Samspillet med Høyesteretts tidligere dom om henvisning til standardvilkår i Rototec-saken er tydelig, siden begge dommene legger risikoen for uklarheter og feil på den som har formulert vilkårene.
Dommen gir likevel ikke kunden adgang til å utnytte en feil som kunden faktisk kjente til. Kjerneområdet for godtrostandarden er etter avsnitt 30 tilfeller der parten har kunnskap om motpartens oppfatning, og den høye terskelen gjelder bare der slik kunnskap ikke kan bevises. Har kunden i forhandlinger eller korrespondanse gitt uttrykk for at den forstod hva leverandøren mente, kan standarden fortsatt slå til.
Hva bør leverandøren og kunden gjøre?
Leverandøren bør behandle hver fornyelse eller omredigering av standardvilkårene som en ny avtale og kontrollere at bestemmelser om vederlag, rabatter, ansvar og oppsigelse henger sammen. Etter vår vurdering innebærer dommen at en feil som blir stående etter en omredigering, kan bli bindende i hele avtaleporteføljen. Følgende tiltak reduserer risikoen.
- Gå gjennom vederlags- og oppgjørsbestemmelsene samlet ved hver endring av standardvilkårene, og kontroller at eldre ledd som skulle utgå, faktisk er fjernet.
- Beskriv endringer i prismodellen i selve avtaleteksten og ikke bare i e-post, presentasjoner eller vedlegg som ikke er kontraktsdokumenter.
- Fastsett i avtalen hvilket dokument som går foran ved motstrid mellom avtaletekst, prisbilag og tjenestebeskrivelse.
- Rett en oppdaget feil ved en skriftlig avtaleendring med kundene, i stedet for å avregne etter egen forståelse.
Kunden bør dokumentere hvilken forståelse av vederlag og oppgjør den la til grunn ved avtaleinngåelsen, og kontrollere sluttoppgjør ved oppsigelse mot ordlyden i avtalen. Krever leverandøren ved oppsigelse et beløp som ikke har dekning i ordlyden, gir HR-2026-2465-A et sterkt utgangspunkt for å kreve beløpet tilbakebetalt, også når leverandøren har praktisert avtalen etter sin egen forståelse gjennom hele avtaleperioden.
Spørsmål og svar
Gjelder godtrostandarden også når motparten faktisk visste om feilen?
Ja. Kjerneområdet for godtrostandarden er der parten har kunnskap om den andre partens oppfatning. Høyesterett uttalte i avsnitt 30 at det da er klart illojalt å påberope seg en annen forståelse senere. Den høye terskelen i dommen gjelder tilfeller der parten ikke har positiv kunnskap, og spørsmålet er hva parten måtte forstå.
Kan leverandøren rette en feil i vilkårene ved å fakturere etter sin egen forståelse?
Neppe. Kraftleverandøren hadde avregnet godtgjørelse i strid med ordlyden og rapportert dette til kunden månedlig, men Høyesterett la i avsnitt 53 til grunn at etterfølgende opptreden sier lite eller ingenting om hva den andre parten måtte forstå når avtalen er ensidig utformet. Etter vår vurdering bør feilen derfor rettes ved en avtaleendring.
Hva er forskjellen mellom godtrostandarden og avtaleloven § 32?
Avtaleloven § 32 er en ugyldighetsregel for viljeserklæringer som ved feilskrift eller lignende feil har fått et innhold som ikke var ment, og den gjelder når mottakeren innså eller burde ha innsett feilen. Høyesterett beskrev i avsnitt 28 regelen som en ugyldighetsgrunn med snevert virkeområde, som gir lite veiledning for godtrostandarden som tolkningsprinsipp.
- Høyesterett, dom 17. november 2026 (HR-2026-2465-A) HR-2026-2465-A avsnitt 17–55
- Høyesterett, dom 17. november 2026 (HR-2026-2465-A), Lovdata Sammendrag og avsnitt 32–33
- Høyesterett, dom 5. februar 2026 (Isola) HR-2026-280-A avsnitt 42 og 43, gjengitt i HR-2026-2465-A avsnitt 18
- Avtaleloven §§ 32 og 36
- Kjøpsloven § 87 og CISG art. 8 nr. 1
Neste faglige kontroll: 31. mai 2027