legal247

Gratis tjeneste betalt med personopplysninger: kan den markedsføres som gratis?

Kort fortalt

Generaladvokat Medina foreslo 19. november 2026 i C-643/25 at en digital tjeneste ikke er en gratis tjeneste når forbrukeren må gi personopplysninger til kommersiell bruk. Får hun medhold, rammes slik markedsføring av svartelisten i forskrift om urimelig handelspraksis punkt 20, uten at det må vises at forbrukerne faktisk ble villedet.

Generaladvokat Laila Medina la 19. november 2026 fram forslag til avgjørelse i sak C-643/25 Verbraucherzentrale Bundesverband for EU-domstolen (pressemelding 169/26). Spørsmålet er om en digital tjeneste kan markedsføres som gratis når forbrukeren må gi fra seg personopplysninger som tilbyderen bruker kommersielt. Saken gjelder Facebooks registreringsside, som i februar 2015 viste utsagnet «Facebook is and remains free». Forslaget har direkte betydning for norske virksomheter som tilbyr annonsefinansierte apper og nettjenester til forbrukere, fordi det norske forbudet bygger på det samme direktivet. Artikkelen behandler hva generaladvokaten foreslår, hvordan forslaget slår ut i norsk rett, og hva virksomheten bør gjøre før dommen kommer.

Hva foreslår generaladvokaten om gratis tjeneste og personopplysninger?

Generaladvokaten foreslår at oppgivelse av personopplysninger og samtykke til kommersiell bruk av dem er en form for betaling etter direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis. En tjeneste kan da ikke beskrives som gratis når forbrukeren må gi slike opplysninger. Unntaket gjelder opplysninger som behandles utelukkende for å levere tjenesten eller for å oppfylle rettslige plikter. De tyske domstolene hadde forkastet forbrukerorganisasjonens søksmål fordi forbudet etter deres syn bare gjelder når forbrukeren har økonomiske kostnader, og Bundesgerichtshof forela deretter saken for EU-domstolen.

Begrunnelsen har fem ledd. Direktivets ordlyd begrenser etter generaladvokatens syn ikke nødvendigvis betaling til penger, og EU-domstolen har tidligere godtatt at betaling kan ha andre former når motytelsen har økonomisk verdi og har en bestemt tilknytning til handelspraksisen. Personopplysningene og samtykket har økonomisk verdi for den som driver det sosiale nettverket, fordi de gir reklameinntekter og finansierer tjenesten. At brukeren beholder opplysningene, hindrer ikke at den kommersielle bruken er betaling. Videre viser generaladvokaten til at direktiv (EU) 2019/770 om digitale tjenester og forbrukerrettighetsdirektivet 2011/83/EU anerkjenner forretningsmodeller der forbrukeren betaler med personopplysninger. Det ville etter hennes syn være inkonsekvent å regne slike avtaler som avtaler mot vederlag etter disse reglene og samtidig tillate at tjenestene markedsføres som gratis. Endelig ville en begrensning til pengebetaling svekke forbrukervernet i den digitale økonomien, der brukerne kan være uvitende om den økonomiske verdien av opplysningene sine eller om hvor omfattende de brukes til reklame.

Generaladvokaten avviser også Metas innsigelser. Listen over forbudt praksis er uttømmende, men det betyr ikke at begrepene i listen skal tolkes snevert. Personvernforordningen regulerer om behandlingen er lovlig og åpen, mens direktivet regulerer om de kommersielle utsagnene er korrekte, og reglene gjelder side om side. Forslaget hindrer heller ikke virksomheter i å tilby tjenester mot personopplysninger, så lenge tjenestene ikke kalles gratis.

Businesses remain free to offer services in exchange for personal data, but cannot describe them as ‘free’ where such consideration is required.

Forslaget binder ikke EU-domstolen, og dommen kommer senere. Etter vår vurdering er forslaget godt forankret i den systematiske sammenhengen med direktiv 2019/770, og virksomheter bør derfor innrette seg etter det allerede nå.

Hvordan slår forslaget ut i norsk rett?

Det norske forbudet står i forskrift om urimelig handelspraksis § 1 punkt 20, som er gitt med hjemmel i markedsføringsloven mfl. § 6 femte ledd. Punktet forbyr «Å beskrive en ytelse som «gratis», «vederlagsfri», «uten betaling» eller lignende» dersom forbrukeren skal betale mer enn de uunngåelige utgiftene ved å reagere på handelspraksisen og ved henting eller levering. Den norske ordlyden bruker, som den tyske, ordet betale. Det er nettopp dette ordet generaladvokaten mener ikke er begrenset til penger. Fordi svartelisten bygger på vedlegg I til direktivet, vil EU-domstolens tolkning etter vår vurdering bli lagt til grunn også ved tolkningen av punkt 20.

Svartelisten gjelder «under enhver omstendighet» etter mfl. § 6 femte ledd. Forbrukertilsynet trenger derfor ikke å vise at markedsføringen var egnet til vesentlig å endre forbrukernes økonomiske atferd, slik den alminnelige regelen i mfl. § 6 annet ledd krever. Generaladvokaten understreker det samme for direktivet. Ved overtredelse kan Forbrukertilsynet og Markedsrådet treffe vedtak om forbud eller påbud, tvangsmulkt og overtredelsesgebyr etter mfl. § 39.

Norsk rett har allerede tatt standpunkt til spørsmålet på et nærliggende område. Digitalytelsesloven § 1 fjerde ledd regner det som vederlag at forbrukeren oppgir personopplysninger, med mindre leverandøren behandler opplysningene «utelukkende for å kunne levere den digitale ytelsen eller overholde lovpålagte plikter». Det er det samme unntaket som generaladvokaten oppstiller. En virksomhet som etter digitalytelsesloven leverer mot vederlag, vil derfor ha vanskelig for å forsvare at den samme tjenesten markedsføres som gratis. Loven bestemmer også at personopplysningsloven går foran ved motstrid.

Hvilke tjenester rammes?

Forslaget rammer tjenester der personopplysningene brukes til noe annet enn å levere tjenesten. Det typiske eksemplet er en app eller nettjeneste som er finansiert av målrettet reklame, som selger eller deler bruksdata med annonsepartnere, eller som bruker opplysningene til markedsføring av andre produkter. Det samme gjelder etter vår vurdering en gratis prøveperiode der registreringen også brukes til markedsføring av andre ytelser enn den tjenesten som prøves.

Tjenester som bare behandler opplysninger for å levere tjenesten, faller utenfor. En innloggingsløsning som lagrer e-postadresse og passord for å gi tilgang, er ikke betaling. Grensen er mindre klar for analyse og produktforbedring. Unntaket gjelder opplysninger som behandles «utelukkende» for levering, og det taler for at bruk til å utvikle nye produkter eller til reklame gjør opplysningene til vederlag. Spørsmålet er ikke avklart, og standpunktet må vurderes på nytt når dommen foreligger.

Svartelisten gjelder bare overfor forbrukere. Markedsføring av en gratis tjeneste til bedriftskunder vurderes etter de alminnelige reglene i markedsføringsloven. For SaaS-leverandører som selger til både bedrifter og privatpersoner, må markedsføringen rettet mot forbrukere vurderes for seg.

Hva bør virksomheten gjøre nå?

Virksomheten bør gå gjennom markedsføringen av tjenester rettet mot forbrukere allerede nå, og ikke vente på dommen. Utsagnet «gratis» står ofte i appbutikker, på landingssider og i registreringsflyten, og Facebook-saken gjelder nettopp et slikt utsagn på registreringssiden. Tiltakene henger sammen med det virksomheten uansett må dokumentere etter personvernforordningen, og med kravene til samtykke som er omtalt i artikkelen om sporing i apper og på pilarsiden om personvern.

  1. Kartlegg hvilke personopplysninger tjenesten samler inn, og om noen av dem brukes til reklame, deling med tredjeparter eller andre formål enn levering av tjenesten. Behandlingsprotokollen og oversikten over SDK-er i appen er gode utgangspunkt.
  2. Fjern ordene «gratis», «vederlagsfri» og «uten betaling» fra markedsføring av tjenester der opplysningene brukes kommersielt, og beskriv i stedet hva forbrukeren betaler i penger og hva opplysningene brukes til.
  3. Kontroller at beskrivelsen i markedsføringen stemmer med personvernerklæringen og samtykkeløsningen, slik at det ikke oppstår motstrid mellom det som sies i reklamen og det som faktisk skjer med opplysningene.
  4. Legg til grunn at tjenesten leveres mot vederlag etter digitalytelsesloven når opplysningene brukes kommersielt, og innrett avtalevilkårene etter forbrukerens rettigheter i den loven.
  5. Avtal med leverandører av reklame- og analyseverktøy hva de kan bruke opplysningene til, fordi deres bruk kan gjøre en ellers vederlagsfri tjeneste til en tjeneste mot betaling.

Spørsmål og svar

Gjelder forbudet mot å kalle en tjeneste gratis også overfor bedriftskunder?

Nei. Svartelisten i forskrift om urimelig handelspraksis bygger på markedsføringsloven § 6, som gjelder handelspraksis overfor forbrukere. Markedsføring av en gratis tjeneste til næringsdrivende vurderes etter de alminnelige reglene i markedsføringsloven, ikke etter svartelisten.

Er det nok at personvernerklæringen opplyser om reklamebruken?

Nei, etter generaladvokatens forslag. Svartelistepunktet krever ingen konkret vurdering av om forbrukeren faktisk ble villedet, og GDPR og direktivet om urimelig handelspraksis gjelder side om side. Korrekt informasjon i personvernerklæringen hindrer derfor ikke at ordet «gratis» i markedsføringen er ulovlig.

Hva om tjenesten bare bruker personopplysningene til å levere tjenesten?

Da er opplysningene ikke betaling. Generaladvokaten gjør unntak for opplysninger som behandles utelukkende for å levere tjenesten eller oppfylle rettslige plikter, og digitalytelsesloven § 1 fjerde ledd har det samme unntaket i definisjonen av vederlag.

Neste faglige kontroll: 15. desember 2026